"I contend that we are both atheists. I just believe in one fewer god than you do. When you understand why you dismiss all the other possible gods, you will understand why I dismiss yours."
Stephen Roberts
Enkelte hevder da at antallet guder er så høyt at forskjellen mellom en atheist og en kristen kun er at atheisten tror på 0,000036% guder mindre enn den som tror på en gud (http://atheism.wikia.com/wiki/How_many_gods%3F)... Tallet her er vel egentlig ikke det viktige, men ideen er jo spennende i forhold til andre områder.
Anklager mot skeptikere er jo ofte at man har et lukket sinn. Hvor stor er da egentlig forskjellen? Kommer kritikken heller som et utrykk for at skeptikeren er noe tilbakeholden mot en idé mer enn anklageren? Kan det til og med være at anklageren er mer avvisende til alternative ideer enn skeptikeren? Det er jo litt påfallende til tider hvor hardnakket enkelte alternative terapeuter kan avvise resultater som viser effektivitet av tradisjonell medisin. Man hører jo da også om at alternative terapeuter kan være sterkt avvisende til konkurrerende alternative tilnærminger (hva tenker f.eks. homeopater flest om Chakra terapi, eller motsatt?). Jeg må tilstå at jeg tidvis blir noe overrasket over at en del tilhengere av alternativ terapi til liten grad klarer å hente frem den samme skepsis de har mot den tradisjonelle medisin mot sin egen tilnærming.
Tidvis er dog alternative terapeuter åpene for det meste som ikke faller inn i en tradisjonell ramme, uavhengig av hva som måtte være av bevis eller motbevis. Dette handler da om et ståsted og ikke en tilnærming. Den skeptiske tradisjon er ikke et ståsted for eller mot noe som helst, resultatene av tilnærmingen kan dog lede frem til ståsted.
Hvis man føler behov for å anklage noen for å være skeptiske eller avvisende må man stille seg følgende spørsmål:
Tidvis er dog alternative terapeuter åpene for det meste som ikke faller inn i en tradisjonell ramme, uavhengig av hva som måtte være av bevis eller motbevis. Dette handler da om et ståsted og ikke en tilnærming. Den skeptiske tradisjon er ikke et ståsted for eller mot noe som helst, resultatene av tilnærmingen kan dog lede frem til ståsted.
Hvis man føler behov for å anklage noen for å være skeptiske eller avvisende må man stille seg følgende spørsmål:
- Er motivasjonen for dette at man mener den andre er fastlåst i en annen overbevisning enn seg selv?
- Er man selv åpen for å høre hva den andre har å presentere, eller er man fast forankret i sitt eget ståsted?
- Hva skal konkret fremlegges for at man selv skal være villig til å skifte mening? Hvis man her mener ingen bevis er gode nok til at man endrer mening, skal man kanskje ligge litt lavt i forhold til hva man anklager andre for...
- Hva avviser man egentlig selv? Er man i det modus at man egentlig kun avviser en ting mindre enn den man vil anklage?
Mye løse tanker man kan ha om disse temaene, og ingen fasit her. Håper dog tankene her kan stimulere til noe refleksjon.
