Skeptisk til hva?

Man tenker gjerne ofte at forskjellen mellom en troende og en atheist er at sistnevnte aviser gud. På sett og vis er jo dette riktig, men på et sett er det også svært uriktig. Poenget enkelte har fremhevet er at forskjellen er at atheisten aviser en gud mer enn den religiøse. 


"I contend that we are both atheists. I just believe in one fewer god than you do. When you understand why you dismiss all the other possible gods, you will understand why I dismiss yours."

Stephen Roberts

Enkelte hevder da at antallet guder er så høyt at forskjellen mellom en atheist og en kristen kun er at atheisten tror på 0,000036% guder mindre enn den som tror på en gud (http://atheism.wikia.com/wiki/How_many_gods%3F)... Tallet her er vel egentlig ikke det viktige, men ideen er jo spennende i forhold til andre områder.

Anklager mot skeptikere er jo ofte at man har et lukket sinn. Hvor stor er da egentlig forskjellen? Kommer kritikken heller som et utrykk for at skeptikeren er noe tilbakeholden mot en idé mer enn anklageren? Kan det til og med være at anklageren er mer avvisende til alternative ideer enn skeptikeren? Det er jo litt påfallende til tider hvor hardnakket enkelte alternative terapeuter kan avvise resultater som viser effektivitet av tradisjonell medisin. Man hører jo da også om at alternative terapeuter kan være sterkt avvisende til konkurrerende alternative tilnærminger (hva tenker f.eks. homeopater flest om Chakra terapi, eller motsatt?). Jeg må tilstå at jeg tidvis blir noe overrasket over at en del tilhengere av alternativ terapi til liten grad klarer å hente frem den samme skepsis de har mot den tradisjonelle medisin mot sin egen tilnærming. 


Tidvis er dog alternative terapeuter åpene for det meste som ikke faller inn i en tradisjonell ramme, uavhengig av hva som måtte være av bevis eller motbevis. Dette handler da om et ståsted og ikke en tilnærming. Den skeptiske tradisjon er ikke et ståsted for eller mot noe som helst, resultatene av tilnærmingen kan dog lede frem til ståsted. 


Hvis man føler behov for å anklage noen for å være skeptiske eller avvisende må man stille seg følgende spørsmål:

• Er motivasjonen for dette at man mener den andre er fastlåst i en annen overbevisning enn seg selv?
• Er man selv åpen for å høre hva den andre har å presentere, eller er man fast forankret i sitt eget ståsted?
• Hva skal konkret fremlegges for at man selv skal være villig til å skifte mening? Hvis man her mener ingen bevis er gode nok til at man endrer mening, skal man kanskje ligge litt lavt i forhold til hva man anklager andre for...
• Hva avviser man egentlig selv? Er man i det modus at man egentlig kun avviser en ting mindre enn den man vil anklage?

Mye løse tanker man kan ha om disse temaene, og ingen fasit her. Håper dog tankene her kan stimulere til noe refleksjon. 

Homeopati

Kanskje et lite forord i ettertenksomhetens ånd er på sin plass her: Da du er på Skeptic Blogg, skjønner du kanskje at dette ikke kommer til å være en positiv og omfavnende utgreiing om homeopati. Hvis du synes det er problematisk i seg selv - har du nå to valg. Du kan som mange andre, velge å stoppe å lese etter neste punktum, noe jeg tror er uklokt.       Ok, du leste videre, bra! Da har du kanskje allerede gått for valg nummer to, som er å være åpen for at det er en mulighet for at skepsisen til homeopati er berettiget. Dette betyr ikke at du må lese mitt beskjedne innlegg, og sjekke opp de linker jeg gir nedenfor. Du kan gjerne ta alternativet med å lete opp informasjon selv. Sjekk gjerne Medline eller hvilken som helst annen vitenskapelig database - men forsikr deg om at du har tilstrekkelig forståelse til å lese denslags (heldigvis trenger man ikke mange minutter til å få denne, sjekk følgende side hvis du trenger en oppfriskning og ikke gidder å lese videre her: http://www.badscience.net/2007/11/a-kind-of-magic/). 


Det har blitt sagt at overtro er som "unsinkable rubber ducks" (et begrep som bl.a. brukes av James Randi). I utgangspunktet vil man kanskje ta avstand fra å betegne homeopati som ovetro, men samtidig er det ut fra foreliggende bevis vanskelig ikke å se en likhet. Homeopatiens "venner" og utøvere hevder i utallige fora at det er utsatt for en slags komplott fra farmaindustrien og den tradisjonelle helsetjeneste. Det er der påstander i alle retninger, deriblant om at de ikke kommer til i vitenskapelige journaler. Noe som nærmest grenser over i det absurde ut fra antall publikasjoner fra homeopatiens unnfangelse. Til tross for at det er flere grunner til å anta at artikler som er positive til homeopati oftere publiseres, er det overordnet sett ingen generell trend i de mer seriøse studiene som tyder på at behandlingen virker. 


Enkelte homeopater har da hevdet at deres behandling vanskelig kan dokumenteres gjennom slik forskning... Prinspippene i forskning kan kanskje høres kompliserte ut - men en slik påstand blir svært pussig. Sjekk følgende gjennomgang for å få en ryddig fremstilling av enkelheten slik forskning:  http://www.badscience.net/2007/11/a-kind-of-magic/ 


Selve virkningsmekanismen for homeopati er svært mysteriøs - da spesielt ettersom de ordinære homeopatiske remedier (30C) er fortynnet til 1:1,000,000,000,000,000,000, 000,000,000,000,000,000,000,000,000, 000,000,000,000,000. De sterkeste skal være fortynnet svært mye mer enn dette, faktisk så mye av faktoren er større enn det antas å være antall atomer i hele det kjente univers... men som sagt - svært virksomt. For å sannsynliggjøre at man får så mye som et eneste molekyl fra et 60C preparat må man innta en mengde som tilsvarer en mengde tabletter som tilsvarer en milliard jordens volum - eller 10 milliarder ganger jordens volum av homeopatiske flytende remedier - sjekk: http://en.wikipedia.org/wiki/Homeopathy).

Sjekk gjerne også følgende video for informasjon:


Men la oss glemme dette, da det her alltid bare fører inn i en meningsløs debatt - dette ettersom man ikke trenger å vite noe som helst om virkningsmekanisme for å se om en behandling er virksom. Som forklart i linken ovenfor. 


Hvor jeg som skeptiker blir anklager for å være negativ og lukket i mitt sinn er jo når noen mener å ha virkning av slik behandling - eller kjenne noen som har hatt det. Når jeg trekker vitenskapskortet - får jeg da høre at selv om det bare skulle være placebo - så skader jo ikke det noen. Det gir håp, og når annen behandling ikke er tilgjengelig - så er det jo naturlig å prøve alle muligheter. 


Vedrørende den potensielle skade, så kan jeg i min villeste fantasi ikke forestille meg at preparater fortynnet til en slik grad kan ha noen negativ virkning direkte (så fremt de er det de gir seg ut for å være - noe som nok ikke alltid er tilfellet). Spørsmålet om skadevirkning handler som regel mer om hva man ikke gjør når man starter en homeopatisk "kur". Nettsiden http://whatstheharm.net/homeopathy.html rapporterer flere dødsfall som er grunnet i at pasienter har takket nei til virksom behandling til fordel for homeopati. Det som rapporteres her er da også knapt toppen av et isfjell (men nok likevel betydelig mer enn 1:1,000,000,000,000,000,000, 000,000,000,000,000,000,000,000,000, 000,000,000,000,000 del av et)!


Homeopatien er også svært ofte assosiert med andre konspirasjonsteorier - da bl.a. knyttet til vaksiner. Antall dødsfall dette forutsaker årlig er enda dystrere. Man har jo da også fått utbrudd av sykdommer som man nærmest hadde utryddet inntil disse ideene fikk rotfeste i befolkningen. 


Det siste delen, den med håp, er mye mer problematisk. På den ene siden tilsier dagens kunnskap - etter all forskning gjennomført på temaet siden 1796 - at behandlingen ikke virker. På den andre siden er det behovet for å beholde håp. Da dette håp er til dels svært kommersielt motivert i denne sammenheng (de 3000+ tilgjengelige remedier er jo ikke gratis) - og klart et falsk håp - synes jeg den eneste fornuftige konklusjon må være at det er uønsket. Å plukke ut enkeltsaker for å vise at behandlingen virker blir meningsløst som kilde til å validere håpet - når bevislaget er som det er (sjekk artikkelen fra www.badscience.net hvis du er i tvil). Håp gjennom slike innbilte halmstrå blir en virkelighetsflukt for å avlede oss fra eksistensens uunngåelige sider. Denne typen halmstrå er det mange av - og blant dem svømmer "the unsinkable rubber ducks"!

Ingen liker å bli lurt

Human-Etisk Forbund har for tiden en aksjon for å fremme en litt mer ettertenksom tilnærming til udokumenterte påstander. Et flott initiativ som varmer hjerte i skeptikeren.  Sjekk deres side for å få litt mer informasjon om deres aksjon!


http://ingenlikeråblilurt.no

Urbane legender og virusadvarsler

Av og til kommer jeg over historier på internett som høres helt fantastiske ut! Bilder som trollbinder i sin usannsynlighet eller usannsynlige flaks! Fantastiske konspirasjonsteorier, med tilsynelatende gode bevis... Kanskje er det flere enn meg som i en slik situasjon klør i fingrene til å sende videre til venner og kjente. Også disse kjekke virusadvarslene angående virus som ofte ikke eksisterer (men er «virus» i seg selv - i sin forstyrrende effekt for alle som får advarselene). 

Det man burde gjøre når man får noe slikt er å trekke pusten - telle til ti, gå en runde, og så stille seg spørsmålet om historien kanskje var for fantastisk til å være sann. For ofte er det jo gjerne slik at det som er så fantastisk at man ikke kunne tro det - jo nettopp ikke er sant! 

Hva gjør man så når man gjerne vi vite om det er sant, for det kan jo faktisk også være tilfelle... og da har man jo noe å fortelle. 

Google, kjære Google, er jo en kjekk venn ved slike utfordringer. Det er heldigvis mange som systematisk tilnærmer seg myter og slikt - og gladelig deler resultatene fra sin søken. Mer systematisk kan man også gå til verks - sjekk http://www.snopes.com/ Dette er en internettside full med historier og en gjennomgang av hva de har funnet ut i forhold til sannheten bak mytene. Ukens dose med Mythbuster eller gjennomgang av deres arkiver skader selvfølgelig heller ikke (se: http://dsc.discovery.com/tv/mythbusters/). Penn og Teller har også et program kalt Bullshit som går til frontalangrep på myter og overtro (http://www.pennandteller.com/). De vises på TV Zebra - ofte på nattestid - lenge etter at programmene om gjenferd, hjemmsøkte hus, den andre siden osv. har spist opp den beste sendetiden!

Mottoet må bli: Hvis noe høres for godt ut til å være sant - så er det som regel ikke det.

... og hvis du vil å få mer sikkerhet gå videre, sjekk om du har funnet ett unntak! Av og til har det jo skjedd fantastiske ting, og disse historiene blir jo enda mer fantastiske når man kan legge tilside alt det som ikke er reelt. 

Klima skeptisisme

Klima kan være et betent tema, det er da både klima skeptikere og klima skeptik-skeptikere. Det er gjerne også her hvor man kan diskutere om skeptisisme er en reel ettertenksomhet eller i seg selv kan være en naiv virkelighetsflykt. 

Virkelighetsflykt - da grunnet i et ønske om å ikke ta innover seg ubehaget ved menneskets eventuelle ansvar for klodens fremtid og innholdet i den fremtiden. Her er det mange klima skeptikere solid tramper uti. Det klamres fast til hvert halmstrå som kan tyde på at klimaforandring ikke foregår eller i det minste ikke er menneskeskapt. Hver måned med kulderekord anses i denne leiren nærmest som spikeren i kisten til menneskeskapt global oppvarming. 

På den andre siden vil man kunne hevde at troen på menneskeskapt global oppvarming kan være basert på behovet for opplevd kontroll. Man kan tross alt endre - eller i det minste påvirke - klodens skjebne i en slik forståelsesramme. Vi vil jo ingen leve i et kaos uten innflytelse - med konsekvensene av lært hjelpeløshet. Kontroll må jo anses å være et av våre eksistensialistiske grunnbehov.  

Det er viktig at de besluttninger man treffer ikke er tatt ut fra slike sekundære emosjonelle behov, men ut fra det som foreligger av opplysninger - ervervet gjennom objektivt vitenskapelig arbeid. Utfordringen blir jo da om man har den riktige data til å treffe riktige konklusjoner. Kanskje har man ikke det...

... og kanskje trenger man ikke vite alt for å handle riktig?

Hva er da en god besluttning?

For noen år siden skrev NewScientist på redaktørplass at alle spørsmålene her ikke er tilstrekkelig godt belyst til endelig å gi svaret i forhold til spørsmålet om til hvor stor grad mennesker påvirket klimaet - men samtidig at man vet nok til at vi ikke kan ignorere muligheten. Som konsekvens av dette burde man i følge denne redaktør handle i forhold til at det potensielle tap er så graverende. Det hele kokes ned til en risikovurdering og hvor det egentlig er lite fordeler på lang sikt med å fortsette med å gjøre det vi har gjort (før eller siden er jo kullagre og oljeressursene brukt opp uansett). Risikoen med solkraft og vindmøller er tross alt ikke så store. Skadevirkningene av mindre strømmslukende apparater kan vel heller ikke sies å være store. Menneskets eksistens er vel heller ikke avhengig av at lyset står på i rom vi ikke befinner oss i?

Man skulle kunne ønske at det oftere var slik at man kunne trekke gode besluttninger uten å tenke sort / hvitt.  Å kunne være handlekraftig uten å påstå at man eier sannheten! Tenk så vakkert det hadde vært hvis man kunne ha offentlige debatter med en slik saklighet og frie for fanatiske tilnærminger... 

...man kunne jo halvert sendetiden på de fleste debattprogrammer!!? (med de strømmbesparelser det eventuelt måtte innbefatte). 

Universets opprinnelse, evolusjon og Piet Hein

Når jeg presenterer noe, synes jeg det er greit å begynne på begynnelsen. Så hvorfor ikke også begynne denne bloggen slik, da på den ultimative start, universet selv. Jeg skal ikke gi meg ut for å være noe jeg ikke er, så jeg vil forsøke å holde meg til å diskutere hvordan man forholder seg til dette, og ikke hva som egentlig er de riktige svar. Jeg vil da begynne med et sitat, kanskje det beste sitatet jeg har kommer over. Dette er fra Piet Hein, det går som følger: 

The universe may 

be as great as they say.

But it wouldn´t be missed

if it didn´t exist.

Det bakenforliggende rasjonale er svært greit å ta med seg når man vurderer den pseudo-skeptisisme man ser mot etablerte teorier om opprinnelsen av universet og livet her på jorden. Mange har sikkert fått med seg debatten tilknyttet vitenskapsundervisningen i det amerikanske skolesystemet. Debatten her har dreid seg om å få Intelligent Design inn som en alternativ teori til evolusjonslæren. Bøker om evolusjonslære har da i flere delstater måtte bli merket med «Evolution is theory not fact». 


Det hevdes fra forkjemperne for denslags at den aktuelle «teori» ikke er bevist faktum, men heller en teori som ukritisk blir akseptert i hos de fleste vitenskapsfolk. De mener deres alternative «vitenskapelige» teori må undervises i skolen siden av evolusjonslæren, da som et likeverdig alternativ. Det blir da litt tragikomisk at Intelligent Design egentlig bare handler om skapelsehistorien i ny innpakning. Grunnen til at jeg kaller dette pseudo-skeptisisme er at det bryter sterkt med god vitenskapstradisjon. 


Å være skeptisk er ikke å mene en bestemt ting, men det dreier seg om en tilnærming til kunnskap. Dette skal da skille vitenskapen fra dogmatisme. Intelligent Design har utgangspunkt i et ståsted om hvordan ting henger sammen, og er ikke et produkt av observasjon over tid - for så å prøve å forstå hvordan det man ser kan passe sammen. Heller tvert om dreier det seg om å prøve å finne bekreftelse på det man «vet» i det man ser. Det blir så et ståsted som forsvares, og ikke en tilnærming til virkeligheten. Selvfølgelig er vitenskapen heller ikke ateoretisk, man har også teorier som styrer ens observasjoner. Det store forskjellen ligger i prinsippet at man i vitenskapelig sammenheng prøver å bevise sine teorier med å vurdere hva som kan motbevise dem. Feilede forsøk på å motbevise en teori er det som styrker den, ikke alene hvor mye indikasjoner man har på at teorien kan stemme.


Et kjent eksempel har vært hypotesen om at alle svaner er hvite, uansett hvor mange hvite svaner man klare å få tak i, så er ikke dette tilstrekkelig til å bevise at hypotesen er sann. Hvis man systematisk leter etter svaner av andre farger, og etter omfattende global leting ikke klarer å spore opp noen av andre farger, har man etterhvert et god støtte for ens hypotese. Finner man en eneste svane av annen farge, faller teorien. Australias sorte svaner er i dette eksempelet det som velter hypotesen.  Intelligent Design som vitenskapelig teori blir i så henseende absurd, dette da man i en fei avfeier alt som er av motindikasjoner på hypotesen. 

Mange hevder at det er jo helt umulig at noe så komplekst som liv kan oppstå tilfeldig, hva var sannsynligheten for intelligent liv på jorden - da uten en intelligent designer. Det er jo dette som er bakgrunnen for Intelligent Design. Jeg tror jeg nok bør spare meg for å diskutere hva som er sannsynligheten at en intelligent designer oppstår eller eksisterer. Det er da jeg vil tilbake til Piet Hein. Selvfølgelig er liv noe som ikke oppstår hele tiden over alt, det er komplekst. Men naturen er jo slik at det ikke er noen til å logge feilene. Livet som ikke er, blir da ikke savnet. Men når det først oppstår liv et sted, så er det klart at man derfra kan undre seg over hvordan i all verden dette kom til å bli akkurat der. Men med Piet Heins resonnement i bakhodet blir det hele å forstå på en helt annen måte.