Universets opprinnelse, evolusjon og Piet Hein

Når jeg presenterer noe, synes jeg det er greit å begynne på begynnelsen. Så hvorfor ikke også begynne denne bloggen slik, da på den ultimative start, universet selv. Jeg skal ikke gi meg ut for å være noe jeg ikke er, så jeg vil forsøke å holde meg til å diskutere hvordan man forholder seg til dette, og ikke hva som egentlig er de riktige svar. Jeg vil da begynne med et sitat, kanskje det beste sitatet jeg har kommer over. Dette er fra Piet Hein, det går som følger: 

The universe may 

be as great as they say.

But it wouldn´t be missed

if it didn´t exist.

Det bakenforliggende rasjonale er svært greit å ta med seg når man vurderer den pseudo-skeptisisme man ser mot etablerte teorier om opprinnelsen av universet og livet her på jorden. Mange har sikkert fått med seg debatten tilknyttet vitenskapsundervisningen i det amerikanske skolesystemet. Debatten her har dreid seg om å få Intelligent Design inn som en alternativ teori til evolusjonslæren. Bøker om evolusjonslære har da i flere delstater måtte bli merket med «Evolution is theory not fact». 


Det hevdes fra forkjemperne for denslags at den aktuelle «teori» ikke er bevist faktum, men heller en teori som ukritisk blir akseptert i hos de fleste vitenskapsfolk. De mener deres alternative «vitenskapelige» teori må undervises i skolen siden av evolusjonslæren, da som et likeverdig alternativ. Det blir da litt tragikomisk at Intelligent Design egentlig bare handler om skapelsehistorien i ny innpakning. Grunnen til at jeg kaller dette pseudo-skeptisisme er at det bryter sterkt med god vitenskapstradisjon. 


Å være skeptisk er ikke å mene en bestemt ting, men det dreier seg om en tilnærming til kunnskap. Dette skal da skille vitenskapen fra dogmatisme. Intelligent Design har utgangspunkt i et ståsted om hvordan ting henger sammen, og er ikke et produkt av observasjon over tid - for så å prøve å forstå hvordan det man ser kan passe sammen. Heller tvert om dreier det seg om å prøve å finne bekreftelse på det man «vet» i det man ser. Det blir så et ståsted som forsvares, og ikke en tilnærming til virkeligheten. Selvfølgelig er vitenskapen heller ikke ateoretisk, man har også teorier som styrer ens observasjoner. Det store forskjellen ligger i prinsippet at man i vitenskapelig sammenheng prøver å bevise sine teorier med å vurdere hva som kan motbevise dem. Feilede forsøk på å motbevise en teori er det som styrker den, ikke alene hvor mye indikasjoner man har på at teorien kan stemme.


Et kjent eksempel har vært hypotesen om at alle svaner er hvite, uansett hvor mange hvite svaner man klare å få tak i, så er ikke dette tilstrekkelig til å bevise at hypotesen er sann. Hvis man systematisk leter etter svaner av andre farger, og etter omfattende global leting ikke klarer å spore opp noen av andre farger, har man etterhvert et god støtte for ens hypotese. Finner man en eneste svane av annen farge, faller teorien. Australias sorte svaner er i dette eksempelet det som velter hypotesen.  Intelligent Design som vitenskapelig teori blir i så henseende absurd, dette da man i en fei avfeier alt som er av motindikasjoner på hypotesen. 

Mange hevder at det er jo helt umulig at noe så komplekst som liv kan oppstå tilfeldig, hva var sannsynligheten for intelligent liv på jorden - da uten en intelligent designer. Det er jo dette som er bakgrunnen for Intelligent Design. Jeg tror jeg nok bør spare meg for å diskutere hva som er sannsynligheten at en intelligent designer oppstår eller eksisterer. Det er da jeg vil tilbake til Piet Hein. Selvfølgelig er liv noe som ikke oppstår hele tiden over alt, det er komplekst. Men naturen er jo slik at det ikke er noen til å logge feilene. Livet som ikke er, blir da ikke savnet. Men når det først oppstår liv et sted, så er det klart at man derfra kan undre seg over hvordan i all verden dette kom til å bli akkurat der. Men med Piet Heins resonnement i bakhodet blir det hele å forstå på en helt annen måte.